Kommunesammenslåing – mange utfordringer, men også mange muligheter!

Forfattet av Albaran ved Tor Wilhelm Seim og Terje Stig Knudsen, 01.12.2017

1. Bakgrunn og problemstilling

Albaran gir i det følgende noen randmerknader til temaet kommunesammenslåing.
Kommuner og lokalsamfunn som er velfungerende, og som innbyggerne trives i, er nødvendige, om men ikke alene tilstrekkelige, premisser for at landet vårt skal være et godt og trygt sted å være.

Stortinget vedtok 8. juni at antallet kommuner skal reduseres fra 428 ved utgangen av 2016 til 354 innen 1. januar 2020. I november vedtok Stortinget at Bindal og Leka likevel slipper tvangssammenslåing. Antallet kommuner fra 2020 blir dermed 355. Stortinget vedtok 8. juni 2017 også at antallet fylker skal reduseres fra dagens 19 til 11 fra og med 2020.

Sammenslåing skjer dels frivillig og dels ved vedtak truffet av Stortinget Men hva enten det skal skje frivillig eller ved tvang, vil utfordringen være den samme. Hva skal til for å lykkes på en god måte?

2. Albarans formål

Albarans interesse for temaet skyldes at vi har medarbeidere som sammen har flere tiår med erfaring og kompetanse fra arbeid innenfor ulike sektorer for og med kommuner og interkommunale selskap. Vårt mål med disse randmerknadene er å invitere til utveksling av tanker som kanskje kan bidra positivt. Noen stikkord/spørsmål: Kan vi finne smarte(re) måter å jobbe på? – Hva kan vi få ut av deling av kompetanse og kompetansebygging? Hvorledes kan vi få økt verdiskapning – økt konkurransekraft– reduserte kostnader - økt inntjeningsgrunnlag og samtidig ta hensyn til miljø og ønsket om bærekraftig utvikling?

3. Hva gjør en kommunesammenslåing vellykket?

3.1 Hva er målet?

Hva er målet på at en kommunesammenslåing er vellykket? Staten mener at en kommune/kommunene må bli større og mer slagkraftige for å løse de oppgavene som fremover skal varetas overfor innbyggerne. Større enheter kan gi bedre samordning og skalafordeler, og dermed større og bedre tilbud for pengene og bedre utnyttelse av de mulighetene og ressursene som ligger innenfor de nytrukne kommunegrensene. Større enheter kan, og vil også i en del situasjoner, være nødvendig for å kunne samle tilstrekkelig kompetanse og kapasitet. For den enkelte kommune kan imidlertid bildet fortone seg mer sammensatt, og vil selvfølgelig variere fra kommune til kommune. Dersom man oppstiller for mange mål, kan man miste retning. Hvis man ikke tar inn over seg kompleksiteten, kan viktige hensyn bli uteglemt eller få for lite oppmerksomhet.

3.2 Forankring

Målet på om en kommunesammenslåing viser seg å være vellykket, vil man ikke se før det er gått tid. Det beste målet på sikt er kanskje om de som sogner til kommunen – innbyggere, næringsliv, den offentlig infrastrukturen, og tilreisende/besøkende – konstaterer at
"Denne kommunesammenslåingen medførte jammen meg mye bra". M.a.o.: enten det skjer ved frivillighet eller ved tvang, så evner man å forankre sammenslåingsprosessen. Slik forankring er like viktig, som statistikk på utført "et eller annet" pr. tidsenhet eller krone; og kanskje i det lange løp viktigere. Forankring gir større rom for toleranse i forhold til at "ting tar tid", og at man kan ikke få (til) alt på én gang, samt forståelse for at man vil møte utfordringer. Hvorledes man derfor i sammenslåingsprosessen eksempelvis forholder seg til bl.a. innbyggerne, næringsliv og frivillig sektor, kan være av stor betydning for om man vil oppleve konstatering som den ovenfor.

3.3 Innstillingen til det som skal skje

En frivillig sammenslåing kan tenkes å bli mindre vellykket enn man kunne håpe, og en tvangssammenslåing kan jo vise seg å bli langt mer vellykket enn det man kunne se for seg.

Det som er på det rene, er at den sammenslåingsprosessen som er i gang, vil bli gjennomført, og da bør man også gjøre det beste ut av det. Kan hende kan man også bli klar over muligheter man ikke tidligere har sett. Innstilling er ikke noe trylleord, men om man innstiller seg på at "dette skal vi (tross alt) få til", blir gjerne resultatet langt bedre.

3.4 Metode og relevante spørsmål

For de sammenslåingsprosessene som nå er satt i gang, kan det, uansett hvor langt de er kommet, være formålstjenlig å tenke gjennom følgende:

  1. Har vi – vi og det som skal bli den nye kommunen –
    en klart definert metode for gjennomføringen?
  2. Har vi satt opp en liste over hva vi ønsker å oppnå? – hva er målet/ene? Er de klare?
  3. Har vi satt opp en prioriteringsliste?
  4. Er de målene vi har satt, forenlige?
    Eller vil flere være innbyrdes uforenlige innenfor den tidsrammen som er forutsatt?
  5. Har vi satt opp (alt) for mange mål, eller har vi kanskje glemt noen viktige hensyn?
  6. Hva er tidsrammen(e), og er den(de) fornuftig(e)?
    på respektive kort sikt, mellomlang og lang sikt?
    – Som det heter: "Rom ble ikke bygget på én dag".
  7. Har vi gjort oss noen tanker om alternativ, hvis vi ser at mål som definert,
    ikke vil bli nådd, eller i hvert fall ikke innen tidsfrist og med ressursbruk som forutsatt?
  8. – Hva er i tilfelle reserveplanen, "Plan B"?
  9. Hvilke ressurser har vi til disposisjon for gjennomføring, dvs. medarbeidere og penger (hva er avsatt budsjett? Når det gjelder den menneskelige kapitalen:
    1. Hva har vi, og hva må vi skaffe av medarbeidere i forhold til behov for kompetanse og kapasitet? og
    2. Har vi egne medarbeidere; eller kan/skal/må vi trekke på eksterne og i tilfelle hvorfor og hvorfra?
  10. Hva er de komparative fortrinn innenfor ulike felt, sektorer, områder innenfor det som skal bli den nye kommunegrensen?
    1. Det er ikke gitt at "alt skal sentraliseres"
    2. Ingen er best på alt
    3. Hva bør vi satse på, og hvor?
  11. Hva er de komparative fortrinn vi som ny sammenslått kommune, vil ha i forhold til de nærliggende kommunene og i vår region, og hva har vår naboer?
    1. Hva bør vi samarbeide om?
    2. Skal vi tenke enda større? Samarbeid (også) med nabokommuner/ene
    3. Hva bør vi "tenke desentralisert"? "Smal is beautiful", og ofte effektivt, sammenholdt med "big(ger) is sometimes necessary".
    4. Evt. kombinerte løsninger?,
      f.eks. felles innkjøp der det passer, men desentralisert brukerstyring?
  12. Naturmessige forhold? Hva har vi, evt. i samarbeid med andre naboer i forhold til bl.a.:
    1. Friluftsliv
    2. Turisme
    3. Næringsetablering
  13. Hvorledes kan vi lære av og få til godt samspill med
    1. Næringsliv, både eksisterende og det å tiltrekke nye aktører, og tilrettelegging
      for verdiskapning og attraktivt arbeidsmarked, kompetansebygging, og dermed bosetning og skatteinngang for kommunen.
    2. Innbyggerne
      1. Hva er innbyggerne opptatt av? Sammensatt gruppe
      2. Begrunnelse for prioriteringer som gjøres?
    3. Frivillig sektor
      1. Hva har vi? Hva kan / bør vi legge til rette for i vår kommune?
      2. Kultur, sport, friluftsliv
      3. Å få frivillig sektor, som representerer innbyggerne i kommunene, med på laget, vil være en betydelig faktor i sammenslåingsprosessen.

Vi tror det er mye positiv kraft å hente ut av å arbeide sammen med frivillig sektor. Den er tuftet på entusiasme som bindemiddel, har betydelig kraft og er dualistisk i sitt vesen i det den tjener både som drivverk, så vel som lim i lokalsamfunnet.

Listen ovenfor er selvfølgelig ikke uttømmende, men den tar opp spørsmål man uansett bør og må forholde seg til.

4. Hva så?

Kommunene bør styre prosessene ut fra hva det er man konkret må/skal/bør levere på, dvs. resultatene som skal produseres, og man må da være klar på prioriteringene, samt omhyggelig med å sørge for løpende forankring.

5. Forfatterne bak dette innlegget

Tor Wilhelm Seim / t.seim@albaran.no / (+47) 92 88 65 03 og

Terje Stig Knudsen / t-sti-kn@online.no / (+47) 934 01 241

.........................................................................................................